Vår fagrådgiver Tommy Sjåfjell har skrevet et innlegg om hvorfor han som tidligere rusavhengig valgte å droppe Arendalsuka i år.

"Jeg har fått mange forespørsler om jeg skal til Arendalsuka i år. På grunn av jobb er det naturlig at jeg er der. Imidlertid har jeg prioritert det bort og har sagt at det handler om allerede inngåtte avtaler, men sannheten er at jeg kan ikke i år. Det blir for risikabelt og er for mange fristelser knyttet til alkohol. Som tidligere rusavhengig kan det være perioder man bør ha avstand til folk i «aktiv» rus og rusmiljøet. Jeg vet også at følelsen av utenforskap ville blitt sterk, kanskje for sterk.

Redsel for utenforskap er hovedbarrieren

Folkehelseinstituttet kaller alkoholbruken vår for en folkehelseutfordring og er bekymret for at kun 7 prosent av de som strever får hjelp. Jeg har lyst til å belyse dette fra ET brukerperspektiv. Jeg tror mange som kunne nyttiggjort seg behandling er redde for utenforskap og annerledeshet på jobb og i sosiale sammenhenger. For man blir annerledes når man blir rusfri og ikke drikker lenger. Alkoholisme er nok en av få sykdommer der man kan miste venner og nettverk av å bli «frisk». Jeg tror det er hovedbarrieren for at folk ikke søker seg i behandling. Man er redd for å miste relasjoner og tilhørighet til ulike fellesskap.

Rusfri og u-normal

Jeg er tidligere rusavhengig. Mitt rusmiddel var alkohol. Dette er noe 90 prosent av befolkningen drikker. Gjennom å bli rusfri ble jeg altså annerledes. Ofte så sier jeg om min egen bedringsprosess: Før var jeg u-normal men normal, nå er jeg normal, men u-normal. Jeg ble rusfri og «u-normal». Siden alkohol brukes i sosiale sammenhenger kjenner jeg ofte på u-normalitet, utenforskap og avvik. Konsekvensen av avhold for meg er manglende tilhørighet til flokken og felleskapet i noen situasjoner. Tidligere reagerte jeg ikke på det, men de siste par årene har dette dessverre endret seg.

Alkoholens ritualer skaper ubehag og lengsel

Etter 13 års rusfrihet hadde jeg et tilbakefall for noen år siden, og jeg går i behandling på DPS. Jeg klarer stort sett å minne meg selv på konsekvensene det får for meg om jeg velger å ruse meg igjen. Imidlertid betyr ikke det at jeg ikke savner rusen, festen, det sosiale og det rituelle. Disse synlige og usynlige adferdsendringene og alkoholens ritualer skaper nå ofte gjenklang, ubehag og lengsel. Dette gjør at jeg ofte kjenner psykisk, og fysisk ubehag i sosiale situasjoner med alkohol. I privatlivet er ikke dette et problem, der velger jeg bare bort alt, men gjennom jobb utfordres jeg som de fleste andre.

Jobbmiddager er en risikosituasjon for meg

For noen er jobbmiddager og vin et sosialt tiltak, for andre er det et minefelt, men vi må jo tåle at andre koser seg, eller? For litt siden måtte jeg i en «obligatorisk» jobbmiddag. Jeg gruet meg litt dagene før, men ville ikke fabrikkere løgner. Isteden avtalte jeg time hos behandler dagen etter jobbmiddagen. For i mitt tilfelle er det dessverre slik at jeg tåler ikke det nå. Jeg oppdaget under siste jobbmiddagen at akkurat nå må jeg bare kutte ut slike situasjoner en stund. Det er ukomplisert. Jeg informere bare leder om at sånn må det bli. Imidlertid lurer jeg på om alle tør å ta den samtalen?

Arbeidsliv og rus 

Mine erfaringer den siste tiden har også gjort at jeg har reflektert mye over hvordan andre som opplever utfordringer med alkoholbruk har det. Hvordan er egentlig arbeidsmiljø og jobbfester for den som har traumer etter alkoholrelaterte vold og overgrep i barndommen? Hvordan er egentlig jobbfesten og arbeidsmiljøet for den som er gravid eller av andre grunner er edru? Hvilke sosiale forventninger er det knyttet til alkoholbruk, føler alle seg inkludert, eller er det mange som meg?

Alkoholbruk i arbeidslivet er noe jeg opplever det er svært utfordrende å snakke om. Snakker man om alkohol på jobb på en slik måte at de stille stemmene også høres? Tematiseres dette i plenum, der negative stemmer høres? Er det mange som meg som opplever dette negativt? Er alkoholbruk i jobbsammenheng en del av medarbeidersamtale med leder, og er leder tydelig i sine forventninger?

Det er lett å tenke at jeg er tilhenger av at et mindretall skal definere ruspolitikken på jobb. Det er jeg ikke, og hvem vil egentlig være den ene som ødelegger for et flertall? Imidlertid skulle jeg for egen del ønske man sa fra om at det serveres alkohol på en samling, og at det var frivillig å delta for den som synes andres alkoholbruk er ubehagelig. Jeg tror ikke på absolutte regler knyttet til alkoholbruk i arbeidslivet, men jeg skulle ønske meg mer forutsigbarhet og valgfrihet. Dette gjelder også i rusfeltet der jeg jobber. 

Når man må velge bort venner i aktiv rus og rusmiljø

Om en som har brukt illegale rusmidler sier at han ønsker å ha kontakt med venner i rusmiljøet, og oppsøke rusmiljøet vil han møte motstand. Han vil få beskjed om å finne nye venner og nytt nettverk. Han vil gjennom å slutte med illegal rus kunne oppleve tilhørighet til normalsamfunnet og flokken. For oss som strever, eller har strevd med alkohol, blir det motsatt. Vi fjerner oss fra flokken og det normale når vi slutter å drikke. Mange kan møtes med forventning om at de må tåle at andre drikker. Men hva med oss som ikke tåler det? For meg går dette over, jeg tror det er kortvarig, men hva med alle som ikke er som meg? De som tidligere har opplevd traumer, overgrep eller vold som en konsekvens av andres alkoholbruk. Skal de bare «tåle» dette i jobbrelaterte situasjoner?

Å være på jobb og oppleve re-traumatisering fordi kollegaen i fylla vekker minner fra en møkkete barndom, eller det oppstår gjenklang og rus-sug for alkoholikeren under jobbmiddagen, er ugreit. Jeg vet det blir mye reker, vin og øl i Arendal, og siden jeg nå må holde meg borte fra folk i rusmiljøet og personer i «aktiv» rus, blir det ikke Arendal på meg men til dere som er der nede: Drikk med måte, så kan du heller spise så mye reker du vil!"

Skrevet av: Tommy Sjåfjell, 12.08.2022

Hentet fra: https://tommysjaafjell.blog/blog/